mandag 31. januar 2011

These shoes are made for walking...

Håret mitt synes nok at det er lenge sida sola har varma. Det virker som det hutrer og trekker seg sammen og gjør seg så lite og tynt det bare kan. I tillegg så vil det ingenting, henger der bare og er kjedelig. Skikkelig gørr å henge med!



Nok er nok, tenkte jeg. Og når jeg har begynt å tenke på frisørtime så burde det helst ha skjedd i går. Heldigvis fikk jeg time med en gang jeg ringte! :D "Er der om en halvtime!" sa jeg i pur glede, og glemte at dagens sko var disse:



Og at turen ned Blussuvoldsbakken kan være temmelig heftig en vinterdag. I tillegg til at turen tar en halvtime glemte jeg også at jeg ikke hadde nok penger. Takket være en god kollega som er så god kollega at han er pappan til Oliver så fikk jeg med meg kortet hans og jeg kunne trippe avsted.

Nedover bakkene hadde jeg en mann i hælene hele veien. Han skulle ikke ta meg igjen nei, tenkte jeg, og langa ut. Men med ekstra nedoverbakke i skoene passerte han meg likevel. 

Etter å ha kryssa veien lenger nede på sånn halvveis lovlig vis oppdaga jeg at den lovlydige mannen plutselig havna bak meg igjen. Jeg gikk på det jeg kunne, mens jeg hørte de sabla lange skrittene hans i nakken. 

Så var det hans tur til å ta riktige veivalg. Mens jeg tok snarveien over ustrødd is, gikk han omveien på asfalt, og smatt forbi meg. Nesten nede ved Oskas stakk han plutselig til venstre inn en sti, og jeg ble letta over at konkurransen tok slutt. 

Så sprinta jeg videre nedover for å rekke frisøren, og tror du ikke jeg etter en stund hørte de skrittene igjen!? Der gjorde han et sabla dårlig veivalg, tenkte jeg,  haha, og havna bak meg igjen. 

SÅ tenkte jeg at jeg har jo ikke spist, og skal sitte i en frisørstol i timesvis, da må jeg stikke innom bunnprisen nederst i bakken. Tipper mannen ble letta da han så jeg gikk ut av løypa hans. Da jeg løp ut av butikken for å komme meg i mål 5 min senere, hvem så jeg foran meg på Bakke bro?? Herr latesomhanmårekkenoeviktighelttildamagårpåbutikken. Der var han gitt, og der hadde bena roa seg betraktelig skal jeg si dere. Gikk han fort bare for å ta meg igjen? Men nå han måtte jaggu se seg forbigått av meg, IGJEN. 

Det ble jo nesten litt rart det der. Ble nesten redd han skulle rekke samme frisør som meg, og at vi måtte sitte der sammen i timesvis i pinlig stillhet. 

Men jeg rakk timen min jeg, og det ble 10 cm kortere og ingen ettervekst på meg. Endelig! Men for en pris det ble...Det nekter jeg å tenke mer på. Makan.

Glemte et sekund at vi ikke tar nr 9 lenger...Så vel plassert på bussen var det bare å hoppe av fort som bare det da, og begynne å gå igjen. Med de beste gåskoene. Jeg prøvde meg på en sms hjem midt i legginga :"d går ikke an å bli henta vel??" Men med avslått tlf ble det ikke noe svar, og jeg fant en snarvei under E6 ved IKEAog peila nesa inn på HJEM. Det er et stooort jorde mellom meg og blokkenene. Fengselet på høyre sida ser ikke innbydende ut, og gangveien går for langt vekk til venstre, så da måtte det bare bli jordet da. Men godskoene. I mørket. Hvor stort er et jorde? Kanskje 100 meter. Men med isklumper, leireklumper, vanndammer og slitne ben i blinde ble det en heftig avslutning på ukas første dag. Ikke rart det ble et tonn poteter til kveldsmat!

God mandagskveld!

2 kommentarer:

  1. ååh der er de fiiine grønne skoene du kjøpte i Danmark år tilbake =)
    Skjønner godt du ble litt skeptisk til følgesvennen din, godt han ikke dukket opp til frisøren

    SvarSlett
  2. HAHA, like tøff som alltid du rannveig! :D

    SvarSlett